I mitt virke som mindfulness-lærer omgis jeg av mennesker i midtlivskriser som søker selvutvikling. Meningsløshet, livstretthet og dyp fortvilelse har gitt dem en brennende intensitet de bruker som motivasjon til å se rett på seg selv og sitt eget liv. Disse middelaldrende menneskene som søker seg selv har min dypeste respekt. De lever vågestykket kjent som livet.
Klisjeer med substans. Klisjeer er uttrykk som er uttrykt så mange ganger at de mister sin substans. Samtidig er det grunner til at de er uttrykt så mange ganger. Fordi det er noe i dem. Midtlivskriser er klisjeer med substans. Mesteparten av livet har gått og spørsmålene lurer ubønnhørlig under overflaten; hva er meningen med livet? Har mitt liv mening? Hvem er jeg? Er dette alt? Ubehag og uro siver kontinuerlig til overflaten som en altomfattende tåke du ikke blir kvitt.
Få det vekk. Kanskje er alt materielt på plass og du gråter over at det kjennes som alt du har? Kanskje kjenner du en sorg over ulevd liv og en tristhet for det som komme skal? Konsekvensen er uro og uro er en mulighet. Men hva gjør du? Alt du kan for å få vekk ubehaget? For det oppleves kanskje som feil? Legen søkes for kjemiske hjelpemidler og terapeuten for strategier for å fikse vekk ubehaget og uroen. Hjelper ikke det så er det alltid mulig å finne forslag til løsninger i bøker eller på kurs. For du skal jo ikke ha det ubehagelig når alt handler om å ha det bra?!
Fanget i et helvete av korreksjon - du er feil
Uro er ingen straff, uro er en peker og en påminnelse til deg fra deg om at det er noe du trenger å forholde deg til. Midtlivskrisen er muligheten som bringer den intense uroen du kan ta i bruk. Uroen påkaller din oppmerksomhet og sier “se her”. Men om alt i deg skriker “ta det bort, jeg vil ikke ha det sånn, det er ikke slik livet skal være, jeg krever å ha det bra, dette er urettferdig…”, så vil din overbevisning og insistering på hvordan livet bør være gjøre at idealer trumfer realitet i hvert eneste øyeblikk. Slik blir idealer og preferanser målestokken for hva det vil si å ha et godt liv. Alt som oppstår skal da passe inn, og alt som ikke passer inn blir feil. Du er på jobb for å korrigere din tilstand til å passe med dine preferanser og all kapasitet benyttes til å fikse på virkeligheten. Hele tiden. Har du det fortsatt ugreit uansett hvor mye du kjemper, da står du tilbake som feilen. Det er ubehagelig det. Da vokser krisen og du trenger all din kapasitet til å korrigere det som oppstår i din desperate kamp for å ha det bra.
Hvem sa det skulle være lett? Midtlivskriser er ikke et nytt fenomen og det rammer mange. Langt flere rammes dessverre av en dyp misforståelse som gjør krisen uutholdelig: At livet handler livet om å ha det bra - hvor behag er målet og ubehag er feil. Hvor kommer egentlig denne ideen fra? For det må jo være en ide ettersom livet presenterer både smerte, ubehag og knugende følelser som minner mer om dyp fortvilelse enn om å ha det bra? Kan det rett og slett hende at livet er en arena for noe helt annet enn en kamp for at du skal få det slik du vil ha det? Hva om livet ses som en mulighet til å lære, til å utforske og til å finne ut? Kan det hende midtlivskrisen er ditt eget fortvilte skrik til deg selv om å skifte synsmåte mens du ennå har tid?
Uten motstand midt i livet. Hva om du ser og utforsker hva denne livsfasen byr på heller enn frenetisk å søke tilbake til en ungdom som ikke lenger er? Hva om du bruker uroen som en peker på at det er noe som ikke stemmer, kanskje det er at du ikke lever som deg selv? Hva om tidens ideer om hva et menneske er ikke stemmer i det hele tatt med den du er? Hva om du innser at du ikke er født i bomull, men at du har det som trengs for å leve et menneskeliv, og at nettopp ditt livsuttrykk er helt unikt for deg? Da er midtlivskrisen en gave, en gave jeg anbefaler på blå resept. For det er en gave som gir deg muligheten til å finne kraften i din egen ryggrad, ditt eget unike uttrykk og din egen iboende styrke. Da kan du ta del i ro, en indre ro bakenfor all uro, en indre ro som springer ut at av en naturlig samklang som sier “jeg er det jeg er, jeg er den jeg er”. Motstand mot midtlivskrisen og forsøkene på å numme deg selv vekk fra ubehaget, er unnvikelses-strategier som vil forsterke ditt indre jammer. Jo mer du går i takt med tidens generaliseringer om hva et menneske “bør” være i dag, jo mer vil du komme bort fra deg selv. Da vil krisen heldigvis vokse i intensitet og din mulighet til å vende om vil stå klarere fram for deg. Midlivskrisen er altså ikke en feil, det er en mulighet og en gave som stiger opp som en påminnelse i deg selv fra deg selv: “Det finnes noe annet, det finnes noe mer. Vik ikke unna, kom hit for å se”.
Nytt kull ved den to-årige utdannelsen i mindfulness starter 9. februar. Fortsatt ledig plass.