Og all lyden vi må utholde og om bevegelsene som starter i det stille.
En jubeldag er i emning
I dag er det 21. desember. En jubeldag i mitt sinn. Fordi det er vintersolverv og det går mot lysere tider. Men det har det gjort lenge. Hver eneste dag det blir mørkere nærmer det seg lysere tider. Så mørket skjuler i seg håpet om lysere tider. Mørket skjuler ikke bare håpet om lysere tider, det skjuler alt lys vi ikke ser. Perspektiv kan både skjule og åpenbare, det kommer an på øyet som ser. 21. desember er både årets mørkeste dag og dagen da alt snur. Jeg velger det siste selv om jeg er klar over det første.
I går var det en annen dag. Med både sollys og irriterende lyder.
Marerittet
Se for deg en overfylt lugar hvor som helst i verden. Full av voksne og med en liten bataljon med barn som ble stadig mer utålmodige. Akkurat her var det både overfylt og varmt mens havet bølget og båten beveget seg med en hastighet som ikke var rask nok for min smak akkurat der og da.
Barn vil leke. Det betyr lyd. De blir mer og mer utålmodige og trøtte. Lyd igjen. Det er selvfølgelig helt ok. Verken barna eller deres (stakkars) foreldre kan velge naturlige reaksjoner. Null stress.
Valg
Men ingen forsamling nå om dagen uten lydforurensning av en helt annen karakter. Utålmodige og stressede foreldre som distraherer vekk det naturlige lydnivået med skjermer med høy lyd. Det er et valg. På vegne av oss alle. Jeg har litt forståelse her også kjenner jeg. Litt.
Voksne derimot. I min alder. Og yngre. Som distraherer seg selv med skjerm og full lyd velger på vegne av alle. Her er dessverre min forståelse ikke sterk nok.
Og ja, jeg vet. Det er jeg som har problemet her. En framvoksende sensitivitet for grusom lyd har dessverre gitt meg allergi. Koblet med fortvilelsen over den framvoksende aksepten for å forurense offentlig rom med lyd som akkompagnerer Tik Tok - videoer og reels av alle salg. Der er dessverre mer enn jeg klarer.
En stoiker gjennom tid og rom
En tanke slo meg midt i den stigende irritasjonen. Hva om jeg hadde fått teleportert en vaskekte stoiker fra det gamle Roma gjennom tid og rom..jeg tror han hadde fått problemer. Men kanskje bruker jeg det kun som en unnskyldning for å dekke over at jeg er en grinete 50 - åring som er i utakt med “sånn det er nå” og som ikke klarer å skille på det jeg kan gjøre noe med og det jeg ikke kan gjøre noe med..
Bedre lykke neste gang, Ivar
Uansett. En fullvoksen familiefar absorbert i stadig skiftende bilder med tilhørende lyd fikk i alle fall et “…..høflig” spørsmål om han kunne være vennlig å skru av lyden. Han gjorde det, men forstod ikke at forespørselen også gjaldt hans tenåringssønn og sikkert også hans kone. Her ga jeg selvfølgelig opp og kjente på det faktum at jeg ikke strakk til. Allergien var for sterk og forståelsen for svak.
Alt lyset vi ikke ser
Slik det tiltagende mørket etter sommerens lysende høydepunkt skjuler lyset i seg etterhvert som mørket siger mer og mer inn over våre sinn, slik skjuler også enhver bevegelse muligheten for det motsatte. Det må bare blir mørkere før lyset igjen blir synlig. Motbevegelsen er allerede i gang, det er min trøst. Når lydforurensningen og distraksjonen når topp - punktet vil det nok kulminere mot en annen verden. Og bevegelsen er allerede i gang. I det stille. Uten at vi ser det.
Neste gang skal jeg minne meg på det. At det er håp.
Kanskje jeg da kan forstå det umulige i å oppdra mine omgivelser, sette meg selv fri og velge klokere.
God Jul og Godt Nytt År fra den grinete gubben som selvfølgelig har både glede og smil der inne et sted. Noen ganger er det bare et lys som ikke synes.
To ledige plasser for to - årig utdannelse i mindfulness med oppstart i februar 2024.