Vi har nok kjent på det alle sammen nå - ventetiden. Noen venter på at alt skal bli "normalt" igjen, andre venter på å bli friske, få treffe sine kjære og kjente, på litt fri fra den uvanlige situasjonen med alle hjemme samtidig og atter noen venter på å få treffe kollegaer igjen. Selv venter jeg oftest med sterkest forventning i tiden rett etter jeg fyller år (som kanskje for alltid vil være forbundet med da det gikk rett vest....12. mars) og framover. Selv om jeg vet det tar tid. Jeg venter på at blomstene skal springe ut på morelltreet bak huset. I år kom de tidligere enn vanlig, men så var jo mye uvanlig i år. Men lovmessighetene slapp jeg likevel ikke unna i år heller. Om jeg aldri så mye ønsket at blomstene skulle blomstre hele sommeren, så blåste de bort i går i det som nærmest virket som en snøstorm.
Så det vi venter på forsvinner igjen selv om vi både ønsker, krever og insisterer på at det skal forbli slik vi vil. Og det vi ikke vil ha noe av låner heller ikke sine ører til våre forventninger, behov og krav. Lovmessighetene styrer, vi må lære oss å følge. Eller kanskje et bedre ord er å innse, eller å forstå, eller hengi oss. For da får livet komme fram. Evig skiftende foran ditt blikk. Og evig skiftende i deg.
Skiftningene oppstår uansett hva vi måtte mene om saken. Sommer blir til høst og høst til vinter. Flo og fjære danser sin evige dans som natt og dag. Jeg kan være med. Bli kjent med skiftningene i meg selv. Som det er god anledning til nå i ventetiden. I tålmodighet. Vente uten å vente. Se, kjenne og søke å forstå heller enn å kjempe i mot i en kamp som kun speiler hvor lite vi forstår. For lovmessighetene tar ikke hensyn til hva du og jeg vil. Jeg kan vente til jeg blir grønn, og heie på knoppene hvor mye jeg vil. Men de spretter når det er tid for å sprette. Og blomstene er ikke som oss, mest opptatt av blomstringen, de gjør sin jobb med selvfølgelighet når det er tid for å spre sine frø. Så får jeg kose meg med min kjære blodbøk så lenge. Den står i all sin prakt til langt utpå høsten.
Ventetiden er fortsatt ikke over når det gjelder oppstart av vanlige aktiviteter, men det nærmer seg. Så til høsten starter vi opp igjen med kull 17. Mindfulness er evnen til å vente, se, forstå og la livet leve seg selv. Som morelltreet.
Ivar Vehler
